Påskekrim


I heisen

Pensjonert maskinsjef Konrad Ågesen fra Tverdalsøya jobber dugnad når Reidar Christensen-bygget skal forvandles til Bokbyens litteraturhus.

Og der Konrad Ågesen befinner seg, skjer det gjerne et mord …

Parkeringsvakt Svein Bomoddens trommehinner var tjukke som oksehud etter mange års omgang med iltre sommergjester.

Likevel grøste han som etter et ufrivillig bad i Gjerstadvannet da han hørte skriket som skar gjennom de tildekkete vinduene i den tidligere sportsbutikken til Reidar Christensen.


Bomodden kom seg av forskrekkelsen og løp over gata til inngangsdøra. Han røsket kraftig i handtaket. Døra var låst.

En mannsperson kjempet like hardt og forgjeves for å komme ut. Bomodden så ei hand med en dyr Rolex. Gråpapiret skjulte resten av skikkelsen. Døra hadde ikke smekklås, og den som hadde låst måtte ha tatt med seg nøkkelen. Umulig å komme ut eller inn.


Halvard C. Hanssen var på vei fra Terna kafe til Tvedestrandsposten på elsykkelen. Han og Johan Rømyr hørte skriket da de var utenfor Salong Petit.


– Du hellige pensjonist! utbrøt Harald Alsvik som var på vei hjem, svanger med et leserinnlegg som krevde hurtig forløsning.


Gamle krimreporter Hanssen holdt seg iskald som en whisky in the rocks.

– De slakter bare en gris, sa vegårsheiingen. Han svingte høyrebeinet karslig over stanga, sjaltet inn batteriet og akselererte i retning Bomodden for å berolige gjersdølen.


Det første gjennomtrengende skriket utviklet seg til et hylekor. Flerstemt og atonalt som i Arne Nordheims kjente korverk «Helheim».

Hylene trengte ut gjennom balkongdøra i tredje etasje, og ble akkompagnert av hyller som veltet og glassruter som singlet.

– Det må være kommunestyret eller Tvedestrand Senterparti som har møte, fastslo H.C.


Han fisket fram mobilen og ringte redaktør Drivdal.

Knapt tjue sekunder senere kom Olav Loftesnes halsende. Han fikk fotoapparatet kjapt i skuddstilling da en hysterisk kvinne lente seg faretruende langt ut over rekkverket på balkongen.

– Mord!! En mann er drept!!

 

– 0 – 

 

– Hvor i holingen fant du liket denne gangen, Ågesen? spurte lensmann Kjell Hansen i telefonen fra Bergsmyr.

– Det var ikke meg som fant mannen. Han lå innerst i vareheisen og kom til syne da dugnadsgjengen i tredje etasje tok ut bøker som var sendt opp, svarte Konrad Ågesen.

– Er du sikker på at han er myrdet?

– Det blodige såret i bakhodet gir en vag pekepinn om at så kan være tilfelle. De som fant ham ble så sjokka at de velta et par bokhyller og et glasskap. Send en politipatrulje med det samme!

– Politipatrulje?! Har du ikke hørt om nærpolitireformen? Politibilen er i øvre Gjøvdal på jakt etter en hjemmebrenner.

– Sylviane er vel på jobb?

– Hun kommer gudskjelov inn døra nå. Jeg sender henne ned sammen med Morten Tobiassen.

Idet Konrad avsluttet samtalen med lensmannen, kom bokbysjef Solveig Røvik løpende.

– Har du sett husnøklene, Konrad? Folk kommer verken ut eller inn.

– Det var nettopp derfor jeg låste. Morderen må ikke få sjansen til å unnslippe.

Forlagssjefen grøste. Hun likte at forfatteren av Konrad Ågesen-bøkene framstilte hovedpersonen levende, men ønsket ham ikke så levende at hun selv havnet oppi en av mordsakene.

 

– 0 – 

 

Mens Morten Tobiassen samlet alle tilstedeværende i første etasje for å notere personalia, gikk politibetjent Sylviane Olsen opp på loftet sammen med Konrad og Solveig.

Sylviane kvakk da hun åpnet loftdøra og stod ansikt til ansikt med seks – sju utstillingsdokker.

– Dokkene deles på midten og sendes ned med heisen når bøkene er tatt ut her oppe. Vi må unngå tomkjøring, sa Solveig.

Sylviane gikk ned i knestående og grep rundt håndleddet til den døde. Han hadde like høy puls som utstillingsdokka i høyre hjørne av heisen.

– Neppe tvil om at dødsårsaken er et kraftig slag i bakhodet. Vi får fjerne kassene med bøker. Ta imot, Konrad.

– Vi får håpe det går troll i ord, sa Sylviane da hun oppdaget at de fleste kassene i heisen inneholdt krimbøkene «Morder på kroken» og «Tampen brenner».

Det lød tramping i loftstrappa. Døra ble åpnet og lensmannen åpenbarte seg i egen, ikke altfor høye person. Han kikket mot heisen, og holdt seg på behørig avstand sammen med bokbysjefen.

Konrad hjalp Sylviane med å ta ut kassene med krimbøkene. Deretter gikk han en runde for å undersøke loftsetasjen. Rundt omkring stod hyller som skulle monteres, gamle ski som var gått av moten, fiskestenger, polvotter og utstoppa fugler. En rattkjelke stod oppstilt mot vifta og motoren til ventilasjonsanlegget. Ei finerplate var spikret opp på veggen like ved. Med sort tusj var det tegnet omriss av forskjellig slags verktøy som skulle hengt der, fastnøkler, skrutrekkere, en stor skiftenøkkel og nebbtenger. Mesteparten av verktøyet var ramlet ned i en dam hydraulikkolje på golvet.

Det var gjort et fåfengt forsøk på å strø ut sagflis som skulle suge olja til seg. Konrad passet på ikke å komme borti griseriet. Han fikk gi Jens Hagane beskjed om å rydde. Jens hadde seilt flere sesonger som maskinist på hvalkokerier, før han begynte i sportsbutikken hos Reidar.

Sylviane og lensmannen snakket med Solveig.

– Har det vært folk i bygningen i hele dag?

– Jeg kom klokka halv ni. Da stod Per Meidel og Konrad Ågesen allerede utenfor inngangsdøra i annen etasje. Bendik Bergendal og faren hans kom noen minutter seinere.

– Hvem andre var i bygningen?

– Fram til klokka to var det bare oss fem. Alle dørene var låst slik at ingen nysgjerrige skulle forstyrre oss. Dørene har ikke smekklås, så man må bruke nøkkel både når man skal ut og inn.

– Hvem kom klokka to?

– Holt Diskusjonsforening. Dugndasgjengen skulle utplassere bøker fra pallene som var fraktet fra boklåven på Østerå i går kveld. Til sammen skal det flyttes femti tonn bøker inn i det nye litteraturhuset.

– Hvordan er bøkene pakket på turen fra Østerå til Hovedgata? spurte lensmannen.

– I esker og kasser. Ingen er store nok til å romme en død mann.

– Hvordan arbeidet dugnadsgjengen?

– Bøkene sendes opp med vareheisen. Vi har fått på plass forlagets egne utgivelser. De utgjør flere tusen bøker som vi skal ha lett tilgjengelige ved kontorene. Vareheisen har gått opp og ned i ett kjør. Da alle forlagets utgivelser var oppe, ga jeg beskjed om at vi skulle ha kaffepause med rosinboller fra Bonzo bakeri. Etterpå var det meningen å ta fatt på kassene med brukte bøker.

– Var det folk i alle etasjene?

– I første og tredje etasje var det tett både av mennesker og bøker. I annen etasje holdt Konrad, Per og Bendik på å lage scene og pakkedisk.

– Hadde de utsikt til heisen?

– Det hadde vi ikke, sa Konrad. – Men når den stanser, summer den i noen sekunder for å gi beskjed at den befinner seg i den aktuelle etasjen. Vi ville lagt merke til det hvis den hadde stanset hos oss.

– Hvor lenge varte spisepausen? spurte Sylviane.

– Tjue minutter, vil jeg tro. Dugnadsgjengen var ivrig etter å komme i gang igjen. Jeg gikk til vareheisen da den første ladningen bøker skulle settes inn. Da var heisen allerede full av kasser. Jeg trodde arbeidslaget hadde satt dem inn før kaffepausen.

– Og så?

– Jeg lukket heisdøra og trykket på knappen til tredje etasje. Så begynte jeg å gå opp trappene. Da jeg var kommet til annen etasje, lød fryktelige skrik fra loftet. Konrad og jeg løp opp. Konrad konstaterte straks at mannen var myrdet. Deretter styrtet han ned trappene.

– Jeg ville skalke lukene så ikke morderen slapp unna.

– Men morderen kunne ha stukket av straks liket var plassert i heisen, sa lensmannen.

– Han eller hun kan ha prøvd, uten å klare det. Det viste seg nemlig at lukene allerede var skalket. Hoveddøra i første etasje var låst og nøkkelen stod ikke i låsen. Den fant jeg i kåpelomma til Solveig. I annen etasje stod nøkkelen i døra, men døra var låst. Det ville vært umulig for morderen å låse etter seg hvis han hadde flyktet.

– Da gjenstår bare den lille detaljen å finne ut hvem her i huset som lot være å spise boller, og i stedet gikk inn i det gamle verkstedet sammen med offeret, sa Sylviane.

 

– 0 – 

 

– Jeg burdet gjettet at du var her! sa etterforsker Haldorsen fra Arendal da han fikk øye på Konrad.

Det hersket krigstilstand mellom politietterforskeren og Ågesen; i alle fall fra Haldorsens side. I flere mordsaker hadde den avdanka og akevittslurpende chiefen fra Tverdalsøya funnet løsningen foran nesa på politiet.

– Åstedsgranskerne kommer om en times tid, sa Haldorsen.

I det samme ropte Morten Tobiassen fra bomberommet hvor Knut Ivar hadde hatt sykkelverkstedet: – Jeg har funnet mordvåpenet!

– Jeg tror jeg vet hva morderen brukte, sa Konrad og forsvant mot bomberommet før etterforsker Haldorsen rakk å stanse ham.

– Der! sa Tobiassen og pekte på en stor skiftenøkkel som lå under arbeidsbenken sammen med annet verktøy.

– Ingen tvil, sa Sylviane og bøyde seg fram. – Her er blod og hårstrå.

– Det var altså her inne mordet ble begått, før offeret ble lagt i heisen og sendt opp til loftsetasjen, sa Tobiassen.

– Og vi har omtrent femten mulige gjerningsmenn og -kvinner. Vi aner ikke hvem som er drept, og dermed heller ikke hva som kan være motivet. Hvordan i all verden skal vi finne ut av dette, Haldorsen? spurte lensmannen.

– Du kan så si. Her må nok endatil vår lokale Sherlock Holmes fra Tverdalsøya melde pass! sa etterforsker Haldorsen skadefro.

– Saken er kanskje ikke så veldig komplisert, repliserte Konrad.

– Vet du hvem morderen er?! utbrøt lensmannen forbauset.

– For å peke ut morderen, er jeg avhengig av at hele dugnadsgjengen leter etter noe som er forsvunnet. Kan du, Sylviane, sette alle i sving med å lete etter en seks centimeter lang bolt som må ha trillet inn under en av hyllene inne i butikken? Folk får legge seg på kne og kikke grundig.

– Hva har en skrue med mordet å gjøre? bjeffet Haldorsen.

Sylviane var allerede ute av bomberommet.

Noen minutter seiere gikk Konrad langs rekka av folk som var gått ned på kne for å lete etter bolten. Konrad bøyde seg og kikket et par steder han også.

Så gikk han bort til Sylviane og Morten Tobiassen og sa med lav stemme:

– Dere kan avslutte letingen og gi dugnadsgjengen fri. Alle unntatt mannen der borte. Han med Rolexen på handa. Anhold ham og ta av ham skoa, de er viktig bevismateriale.

Etterforsker Haldorsen hørte Konrads ordre. Han vendte seg mot lensmannen og sa med ettertrykk: – Dette tar ikke jeg ansvaret for!

– Jeg stoler hundre prosent på Ågesen, sa lensmannen.

– Hvordan fant du ut hvem som myrdet mannen i bomberommet? spurte Solveig.

– Mordet ble ikke begått i bomberommet.

– Men det er der mordvåpenet ligger?

– Myrdede hadde tur-returbillett med heisen.

– Hva mener du, Ågesen? spurte lensmannen.

– Poenget med å legge liket i heisen, var at politiet skulle tro mannen var myrdet i første etasje. Da ville de lete etter gjerningsmannen der, ikke hvor mordet virkelig fant sted, nemlig på loftet. Morderen la liket inn i heisen og plasserte bokkasser foran. Da det var gjort, gikk han ned trappa til første etasje, hvor han trykket på knappen så heisen kom ned. Han satte inn et par kasser med brukte bøker, før han tok skiftenøkkelen og kastet den inn i haugen med verktøy.

– Det er en brist i resonnementet, Ågesen. Dugnadsgjengen i første etasje ville hørt duringen som varslet at heisen var kommet ned, sa lensmannen.

– Ingen hadde direkte utsikt til heisen. Den hadde dessuten gått opp og ned hele tida. Ingen festet seg lenger ved duringen.

– Hvordan kan du vite at liket ble sendt ned til første etasje og deretter opp igjen til loftet? spurte etterforsker Haldorsen.

– Tre kjensgjerninger fortalte meg det. For det første overkroppen til utstillingsdokka som stod ved sida av liket. Utstillingsdokkene blir sendt ned for å kastes i konteineren med restavfall. Det skulle altså ikke stått noen utstillingsdokke i heisen etter at den var kommet opp igjen. Kjensgjerning nummer to var det Sylviane som gjorde meg oppmerksom på.

– Gjorde jeg det?

– Du bemerket at liket lå bak en stabel kasser med «Morder på kroken» og «Tampen brenner».

– Ikke noe merkelig ved det, sa lensmannen.

– Jo, det var merkelig. Solveig fortalte nemlig at alle bøkene utgitt av Bokbyen Forlag var brakt opp før matpausen. Altså måtte krimbøkene være plassert foran liket mens heisen var oppe på loftet.

– Og morderen passet på å sette inn to - tre kasser med brukte bøker da heisen var kommet ned. Jeg trodde det var dugnadsgjengen som hadde gjort det, og la ikke merke til Guttorms krimbøker, sa Solveig.

– Den tredje kjensgjerningen er at skiftenøkkelen som ble benyttet som mordvåpen, hører til på loftet. Morderen fant den, muligens tilfeldig, på golvet ved siden av motoren og vifta til ventilasjonsanlegget. Dere vil finne rester av sagmugg og hydraulikkolje på skiftenøkkelen.

– Nå forstår jeg hvordan du kunne utpeke morderen, sa etterforsker Haldorsen.

– Ja, det var det aller enkleste. Da dugnadsgjengen lette etter den oppdiktete bolten, var det bare å se hvem som hadde hydraulikkolje og rester av sagflis i mønsteret på skosålene. Morderen la beina på blokka, så å si.

– Konrad, nå må du komme! Vi får ikke scenen ferdig hvis du skal gå omkring og løse mordmysterier hele dagen! ropte Per Meidel fra annen etasje.

– Slutt på freden. Best å gjøre som skipperen befaler! sa Konrad Ågesen.

Elsykkeltur.no er ei privat hjemmeside laget for å inspirere til elsykling. Sida er åpen for annonser, men har ingen bindinger til kommersielle aktører. Redaktøransvar: Guttorm Eskild Nilsen.

Alle turene som presenteres går på vei åpen for ferdsel. Der bildene er tatt på privat grunn, er det lagt vekt på at bildene i seg selv eller fotografering-en ikke krenker privat-livets fred.

Tekst og bilder må ikke gjengis uten tillatelse.

Ansvarlig for sida: Guttorm Eskild Nilsen.

Adresse: Bergendalshøgda 30, 4912 Gjeving. Telefon: 911 34 762. E-post: guttorm@guttormnilsen.com Hjemmeside: www.guttormeskildnilsen.no