Profetens stemme

Profetens stemme

Novelle av Guttorm Eskild Nilsen

I denne lille novellen banker to representanter for en religiøs bevegelse på døra til Konrad Ågesen, den akevittglade og røykende amatørdetektiven i krimbøkene mine.

– Dere klarer nok ikke å omvende meg, men stig på og få litt kaffe. Jeg skulle akkurat ha en kopp selv, sa Konrad Ågesen.

     – Vi omvender sjelden på direkten, sa den ene av de to kvinnene. De hadde gitt ham bladet Brannfakkelen og fortalte de kom fra Profetens Stemme.

     Venninnen tilføyde: – Vi stiller spørsmål og legger opp til at mennesker vi treffer skal tenke over hva de bruker livene sine til.

     Damene, som begge kunne være i tretti – førtiårsalderen, tok av seg skoa i gangen, før de gikk inn på kjøkkenet.

     Konrad Ågesen hentet to ekstra kopper i skapet over oppvaskbenken.

    – Dere vil kanskje ha en skvett melk i kaffen?

     – Gjerne, sa den ene av kvinnene. – Bor du alene her?

     – Jeg er gammel ungkar. Pensjonert maskinsjef. Nå i sommerhalvåret holder jeg meg stort sett nede i verkstedet på brygga. Jeg reparerer sjektemotorer for folk. En liten biinntekt ved sida av pensjonen.

     – Er det ikke litt kjedelig å stelle med motorer hele dagen?

     – For det første gjør jeg endel annet også. For det annet har gamle sjektemotorer sjel, omtrent som oss mennesker. De kan være gjenstridige, men de lar seg reparere. Alt håp er sjelden ute for en sjektemotor.

     – Det er alltid håp for mennesker også, sa den ene av kvinnene.

     Hun var temmelig rund. Konrad mistenkte henne for å ha en aldri så liten karakterbrist når det gjaldt kaker og søtsaker.

     Kollegaen derimot liknet de joggende kvinnene Konrad så når han elsyklet til Matkroken i Kilsund. Ingen overflødige kilo; de kvinnelige formene var ikke særlig framtredende.

     Hun hadde ikke ring på fingeren. Før i tida ville hun sikkert blitt kalt gammel jomfru, men i våre dager kunne ikke en slik påstand tas for gitt uten en mer inngående undersøkelse.

     – Har dere banket på mange dører i dag?

     – Ja, men du er den første som har invitert oss inn. Hyggelig gjort av deg, sa den runde.

     – Å, det skulle bare mangle. Jeg er oppdratt til å ta vel imot farende folk. Det er god skikk å spandere en kopp kaffe, og ingen har det travlere enn at de kan slå av en prat. Men verden og menneskene har nok forandret seg en del på det punktet. 

     Den tynne tok en sup av kaffekoppen.

     – Enkelte skjeller oss ut. Ber oss dra til – dit du vet.

     – Uhøflige og usikre mennesker vil det finnes til alle tider.

     Konrad åpnet kjøleskapet og tok ut en middagstallerken med rester av Leonardines fyrstekake. Han hadde glemt å ta plastfolie over, så kakestykkene var litt tørre. Misjonærene fikk ta det han hadde å by dem.

     Den runde forsynte seg og overlot til sin litt skrantne venninne å føre ordet.

     – Vi ønsker at menneskene skal søke Herren. Få tilgivelse for sine synder. Frigjøre seg fra alt det døde og tomme jordiske godset vi drukner oss i.

     – I dag er det nok ikke så lett å innlemme nye sjeler i Vårherres flokk. Det kan være smertefullt å rette lysstrålen mot de mørke krokene hvor selvmotsigelsene ligger. De fleste mennesker må jukse litt for å få livets regnestykke til å gå opp, sa Konrad.

     Den runde tok en sup av kaffekoppen og betraktet ham.

     – Jukser du? spurte hun.

     – Å ja da. Jeg lever et jordisk liv. Drikker akevitt, synder frydefullt sammen med en venninne, og gjør mye annet galt. Er det greit at jeg tenner en røyk? spurte Konrad og pekte på røykpakka som lå halvveis skjult under et ukeblad. Den frodige forsidepiken forkynte tydelig at det ikke var menighetsbladet.

     – På én betingelse, sa den tynne.

     – Jeg skal åpne vinduet.

     – Det var ikke det jeg mente.

     – Hva er betingelsen?

     – At du spanderer en røyk.

     – Selvsagt. Men pass deg så du ikke åker rett ned i fortapelsen. Tillater eldsterådet i Profetens Stemme at disiplene ligger under for slike laster?

     Den tynne grep pakka med Blå Rose uten å svare.

     Den runde forsynte seg med et nytt kakestykke, og betraktet venninnen som rullet en sigarett med vante bevegelser.

     – Jeg forestilte meg at du var den asketiske typen. Det gleder meg at jeg tok feil, sa Konrad.

     – Joggedress, pannebånd og salmer i ørene, mener du?

     – Noe i den retning.

     – Livets regnestykke kan ha tall med minus foran, og likevel komme ut i pluss. Jeg tror ikke han der oppe har noe imot at jeg tar en røyk en gang iblant, sa kvinnen og rettet pekefingeren mot taket i kjøkkenet.

     – Sikkert ikke. Den gamle hannkatten i lenestolen oppe på loftsgangen lar folk stort sett gjøre som de vil. Hans svakhet er lidenskapen for mus, slik som hos alle gamle hannkatter.

     Kvinnen tente sigaretten og flirte.

     – Da du stod i døra, trodde jeg du var en gammel tørrpinn.

     – Den ytre framtoningen gir sjelden et riktig bilde av menneskets indre. Jeg ville ikke umiddelbart forestilt meg at dere to går rundt og sanker sjeler.

     – Akkurat du uttrykket passer vel best på Djevelen. Han ble en gang lovet sjelene som sovnet i kirkebenkene. Vi ønsker at menneskene holder seg våkne og finner sannheten i bibelen.

     – Enkelte vil hevde at bibelen er skrevet av mennesker i den hensikt å undertrykke sin neste.

     – Tror du virkelig det, Konrad?

     – Siden du vet hva jeg heter, går jeg ut fra at dere studerer navnene på postkassene.

     – Nei. Navnet ditt står på konvolutten som ligger ved sida av Vi Menn. Du er den Konrad Ågesen som løser mordgåter?

     – Jeg har i alle fall geleidet politiet i riktig retning ved noen anledninger.

     Den runde tørket bort et par fyrstekakesmuler fra munnviken.

     – Det betyr at du innser nødvendigheten av straff når mennesker har brutt de timelige lover. Vi må i tillegg stå til rette også når vi bryter Herrens evige lover. Hvis ikke, er vi fortapt på dommens dag. Den kommer før vi aner!

     – Det er noe som heter tilgivelse, sa Konrad.

     – Da må du innse at du har syndet, men erkjennelsen sitter langt inne hos de fleste, sa den runde, og fortsatte: – Menneskene tror de kan klare seg uten Gud. Julaften bruker de kirken bare for å dulle seg inn i en falsk julestemning. Utenom jul er det bare begravelser som trekker folk. Til og med 17. mai begynner det å tynnes ut.

     – Jeg tror ikke Gud liker å blande seg opp i menneskenes trang til fedrelandskjærlighet. «Gott mit uns» stod det på beltespennene til de tyske soldatene som okkuperte Norge. Jeg tror Vårherre blir trist når han innimellom tenker på alle krigene som er utkjempet i hans navn, sukket Konrad.

     Den runde kvinnen forsynte seg med det siste fyrstekakestykket.

Den tynne blåste ut en sky sigarettrøyk.

    Konrad fortsatte:

    – Er dere sikre på at dere selv representerer den rette tro? At dere ikke har latt dere forlede?

    – Vi ledes av Bibelens sannhet!

    – Dere ledes av hvordan eldstebrødrene i Profetens Stemme tolker Bibelen.

     – Vi har tillit til bevegelsens eldste, de vet hvordan Bibelens ord skal forstås.

     – Gjør de det? Dere har ikke tenkt på at de kanskje tolker Skriftens ord for å sikre seg makt over andre mennesker?

     – Vi har lest grundige framstillinger av hvordan Den Hellige Bok skal forstås.

     – Det tviler jeg ikke på. Men har dere lest hva mennesker utenfor deres egen bevegelse mener?

     – Vi blir frarådet å lese bøker som fører til åndelig villfarelse. I noen av disse kjetterske skriftene befinner Djevelens kloremerker seg på papiret mellom linjene.

     – Hvilken gave er den største Gud ga menneskene? spurte Konrad.

     – Hva mener du?

     – Jeg mener evnen til å tenke og å opptre som selvstendige mennesker. Vil dere kaste vekk denne gaven ved å la andre tenke for dere? Betyr fellesskapet i Profetens Stemme virkelig så mye?

     Den runde skulle til å si noe, men lukket munnen igjen.

     De to kvinnene betraktet Konrad.

     – Dere tror at dere kom til noe da dere lot dere innlemme i Profetens Stemme. I virkeligheten flyktet dere fra noe. Slik enkelte kvinner har giftet seg for å komme ut av et voldelig hjem. Dessverre går disse kvinnene i mange tilfeller fra en voldelig far, til en ektemann som fortsetter å slå. Selvrespekten blir enda lavere fordi de valgte feil og ikke klarer å bryte ut. Ikke før det står om livet, bokstavelig talt. Jeg har den største respekt for jentene som driver krisesentra.

     – Jeg har vært der selv, sa den runde alvorlig, og dro opp ermene på genseren. Armene var fulle av arr.

     Den tynne så alvorlig på Konrad:      – Selv har jeg sittet i fengsel med narkodom. Da jeg kom ut var jeg livredd for å havne blant de gamle, såkalte vennene mine. Men jeg kjente ingen andre, og hadde ikke noe nettverk. Jeg ble fanget opp av Profetens Stemme. Der sa de at Gud ville tilgi mine synder og gi meg et nytt liv hvis jeg tok del i deres fellesskap.

     – Jeg tror ikke Gud sjekker hvilke organisasjoner vi er med i, før han tilgir.

     – Jeg ville havnet i Helvete uten mine brødre og søstres hjelp til å søke Herrens tilgivelse, sa den tynne kvinnen.

     – Vi har alle ansvaret for det gale vi gjør. Vi er tenkende vesener og velger selv veien vi går. Men det er alltid en grunn til at vi handler som vi gjør; dårlig handlinger kan som oftest forklares.

     – Brødrene og søstrene hjalp meg så jeg klarte å reise meg.

     – Det er en menneskeplikt å hjelpe den som ligger nede. Men hjelp skal gis uten betingelser, ikke i bytte mot underdanighet. Å praktisere nestekjærlighet går ut på å gi, ikke kreve. Jeg har veldig liten sans for såkalte kristne som forlanger at andre må stå til regnskap. Bokføringa får Vårherre ta seg av.

     – Du er både humorist og filosof, sa en tynne.

     – Jeg er som folk flest. Vi mennesker er nokså like, bare vi får lov å være oss selv.

     – Mener du at vi ikke får lov å være oss selv? spurte den runde.

     – Dere har kanskje gitt bort for mye av friheten i bytte mot noe dere oppfatter som trygghet.

     – Tror du på Gud? spurte den tynne.

     – Jeg vet ikke om han finnes. Men jeg vil i tilfelle ha direkte kontakt, ikke grave meg ned i andres mer eller mindre tvilsomme tolkninger av Bibelen. Få andre bøker er opp gjennom historien blitt misbrukt så til de grader i egoismens og maktbegjærets tjeneste.

     Konrad tok en kaffesup og rullet en ny røyk, før han fortsatte:

     – Når jeg møter et menneske som har det vanskelig, tenker jeg: Hva vil Gud at jeg skal gjøre? Svaret er enkelt: Hvis dette mennesket, etter å ha møtt meg, kan gå videre med litt større selvtillit, har jeg gjort noe bra den dagen. Jeg mener det bør være en viss sammenheng mellom liv og lære. For meg som fører et enkelt liv, behøver ikke læren være så innviklet.

     – Du er ikke så enkel under topplokket som du prøver å gi inntrykk av, sa den runde.

     – Jeg misliker mennesker som undertrykker og utnytter andre, sa Konrad.

     Den tynne pekte på røykpakka.

     – Bare forsyn deg.

     – Hva synes du vi skal gjøre? spurte venninnen.

     – Dere bestemmer selv. Det er både det fine og vanskelige ved å være menneske, sa Konrad.

Elsykkeltur.no er ei privat hjemmeside laget for å inspirere til elsykling. Sida er åpen for annonser, men har ingen bindinger til kommersielle aktører. Redaktøransvar: Guttorm Eskild Nilsen.

Alle turene som presenteres går på vei åpen for ferdsel. Der bildene er tatt på privat grunn, er det lagt vekt på at bildene i seg selv eller fotografering-en ikke krenker privat-livets fred.

Tekst og bilder må ikke gjengis uten tillatelse.

Ansvarlig for sida: Guttorm Eskild Nilsen.

Adresse: Bergendalshøgda 30, 4912 Gjeving. Telefon: 911 34 762. E-post: guttorm@guttormnilsen.com Hjemmeside: www.guttormeskildnilsen.no